Denne helgen fikk vi omsider reist til Swakopmund, en kystby som ligger ca 400 km fra Otjiwarongo. Vi innkvarterte oss på municipality bungalows for slikk og ingenting. Vi så alle frem til en helg fylt med adrenalin, strandliv, sterk sol, restaurantmat, nye impulser og gode minner. Og kanskje noen nye bekjentskaper?
To som driver ekstremsport langs veien.
Vi reiste nedover torsdag kl:12:30 rett etter vi var ferdig i praksisbarnehagen for dagen. En spent gjeng skal det sies at vi var der vi satt pakket sammen på vei mot kystbyen. Noen mer enn andre, kanskje fylt med redselen om at denne torsdagen skulle bli deres siste. Sol, Synnøve, Daniel og Halvor hadde alle booket fallskjermhopping fredag morgen.
Ettersom jeg har gjort det tidligere, valgte jeg å stå over denne gangen, men da det nærmet seg hoppetid og fire spente norske studenter gjorde seg klar var det ihvertfall en til som ble en
smule fristet (les: meg). Kine hadde mer enn nok med å se på for innimellom veltet det ut et og annet hvin etter at de andre ble observert snurrende rundt høyt der oppe på himmelen.
Gledelig gjensyn!
Alle kom heldigvis helskinnet ned på bakken etter noen meget myke landinger.
Fire hoppende sprettende adrenalinfylte kropper danset rundt mens vi som tilskuere var minst like glad på deres vegne.
Om kvelden hadde vi den møreste biffen vi har smakt på nesten to år (siden besøket på restaurant Pan i Barcelona). Kulinarisk opplevelse.
Lørdagen var det tid for snowboarding og lay-down boarding på sanddynene i ørkenen. Sol, Halvor og Daniel valgte snowboardvarianten mens Synnøve, Kine, og jeg valgte lay-down boardingen. Vi angrer ikke et sekund. Gjør vi vel, Kine?
I farta!
Hu og hei!
Vel, Kine hadde et par ublide møter med sanddynene, men det stoppet henne ikke fra å forsøke seg på løypa «big mama» der hastigheten kom opp i nærmere 80 km/t. Huhei det gikk unna. Stolt av deg.
... så var det bare å ta fatt på den lange veien oppover sanddynene igjen. Puh!
Mens vi holdt på å ake på sanddynene sprakk skylaget opp og solstrålende strålte ned over oss. Etter to aktive timer klatrende oppover sanddynene var det ingen tvil om hvor våre svette sandete kropper skulle dyppes: i atlanterhavet.
Og den saftige møre biffen vi hadde torsdagen ble igjen konsumert lørdag, til vår store glede.
Om kvelden var det tid for mer aktivitet da vi tuslet inn på et utested for å vrikke litt på kroppen.
Danseløvene som viste hvordan en god dans skal gjøres (edru)
Søndag var det tid for avreise, men først en tur med ATV over sanddynene i ørkenen.
Vi meldte oss på en times kjøretur i ørkenen med guide. Vi ble fortalt alt vi ikke måtte gjøre, og alle farene som fulgte med. Så var det bare å kjøre. Man kan vel si det sånn at de som ikke har kjørt et motorisert kjøretøy ikke bør kaste seg på dette (Kine). I løpet av fem minutter hadde Kine klart å miste kontrollen og kjøre ut av "sporet", noe som var strengt forbudt. Ble en anstrengt tur for noen, kjedelig for andre og morsomt for de siste. Jeg koste meg til de grader da jeg cruiset oppover sandynene og ned igjen i en god fart på andre siden. Et vakkert syn og en god følelse å kjøre rundt der ute i en av verdens eldste ørken.
Fornøyd ATV-kjører.
Da vi var ferdig med dette var det på tide å begynne på reisen hjem igjen. Etter ca. 5 timer kom vi hjem til nyvaskede rom og det føltes godt å vite at Otjiwarongo har blitt hjem, kjære hjem for oss.
Vi er fornøyd med en aktiv og god helg i Swakopmund og har påbegynt en ny uke i barnehagene.
