Dette er en beretning om min natt i DRC. DRC er et område i townshipen utenfor Otjiwarongo. Menneskene som bor her er fattige, flere av de er uten jobb. For de som har jobb er inntektene lave. I seks uker har jeg kjørt rundt i området her, til og fra Pendukeni barnehage mens hunder, haner, barn og mennesker har stimet rundt bilen på alle kanter. Noen på vei mot jobb i byen, andre på vei til skolen eller til åkeren for å høste inn mais eller spinat. Rundt meg ser jeg blikkskur-hus laget av bilrester, vaskemaskindeler eller andre blikkgjenstander. Dagen er i ferd med å starte. Mat skal kjøpes, finnes, tilberedes og konsumeres. Barna skal på skolen, i barnehagen eller overlates til tilfeldigheter på gata. Tiden skal fylles med innhold. Av meningsfylt sort eller ei. Innimellom er der også et og annet clay-house. Et slikt clay-house jeg skal tilbringe natten i. Jeg skal sove hos læreren i Pendukeni barnehage, Ms. Seppora, som har bygget det turkise huset med sine egne hender. Imponerende arbeid. Huset er enkelt, med et hovedrom (stue/kjøkken), et soverom og et lager. Jeg har tittet innom tidligere, likevel aner jeg lite om hva som venter meg. Vil jeg overleve de neste 24 timene?
Jeg ser for meg en regnfull natt. En svart kald natt fylt med redsel, smågnagere, mygg og en hel hærskare med pengekåte namibiere hamre løs på den røde døra til Ms. Sepora i PSALM 27 Erf 560 på jakt etter penger og andre verdisaker. Pengene jeg ikke har, kameraet jeg ikke har, og mobiltelefonen jeg gjemmer i BH-en. Kanskje jeg til og med får HIV etter å ha blitt voldtatt. Man er utsatt når man har hvit hud i townshipen. Søren ta den dere hudfargen. Jeg blir opprørt over at hudfarge har noe å si for hva mennesker foretar seg. At man er gitt ulike muligheter fra fødselen av fordi man ble født med ulik hudfarge er helt uforståelig. Det er surrealistisk å komme inn hit til townshipen der alle menn elsker en utelukkende på grunn av hudfarge uavhengig av egenskaper. Sprøtt og merkelig. Jeg er ikke vant med at gutter tilnærmer meg på denne måten. Jeg kjenner skepsisen til mennene komme snikende og når folk forteller meg hvor farlig dette området er, hvor forsiktig en må være og hvor godt en må gjemme verdisaker, kjenner jeg at skepsisen blir sterkere.
Skepsisen kommer fordi jeg ikke kjenner området, jeg kjenner ikke personene rundt meg og jeg vet de lever under fattige kår. Jeg har blitt fortalt at det er vanlig at kvinnene og barna blir misshandlet i hjemmene etter at far kommer hjem fra den lokale baren. Disse menneskene lever under helt andre forhold enn de jeg er vant med hjemmefra. Disse menneskene er fattige. Vi snakker en inntekt på rundt 500 kr i måneden. Like mye som jeg bruker på to handleturer på den lokale Spar butikken har de å rutte med til alle utgifter inkludert landleie, skoleavgift, mat, klær, elektrisitet etc.
Min lille utflukt til DRC starter ved firetiden ved at jeg med hendene fulle av matvarer praier en taxi som tar meg inn i området. Det har akkurat regnet, og flere regntunge skyer ruver over meg. Noe inni meg håper på at himmelen skal dette ned over oss hele natten slik at regnet kan sive inn i Psalm 27 så jeg kan kjenne på kroppen hvordan det er å leve her.
Jeg er vel fremme hos Ms. Seppora klokken halv fem og hun tar meg imot med sitt store vennlige smil. Det er tydelig å se at hun er i ekstase over å ha en hvit student som overnattingsgjest. Hun har allerede gjort flere avtaler med venner av henne som vi skal besøke. Vi spiser noe av maten jeg har med meg før vi trasker ned mot huset til Erika, en meget vennlig dame som bor i et annet clay-house med både tv, fryseboks, kjøleskap og ikke minst en god sofa. Det første vi ser når vi kommer inn er Tora Berger krysse målstreken som førstemann i skiskyter-VM på en sportskanal. Stas å være norsk i townshipen, part 1. Et av barna fra barnehagen har fulgt etter oss og kommer inn døra rett bak oss til min store overraskelse. Så satt vi der foran tv`en og skravlet om løst og fast... Erika hadde til og med fått med seg tiltalen mot dustemikkel klossmajor som er ansvarlig for 22.juli-terroren. Oppdatert og interessant dame. Som takk for besøket fikk jeg en karabasjh, en tradisjonell beholder som hererofolket drikker sin melk fra. Utenfor var det støyete. Barene var fulle av øltørste menn og noen kvinner.
Vi tuslet litt videre før det ble mørkt. På veien var jeg så heldig å få besøke flere av barnas hjem. Du kan tro de var overrasket over å se meg der.
Jeg fikk streng beskjed av Ms. Seporra om å ikke ta opp mobilen min for mye for å ta bilder. Du vet aldri hvem som vil rane deg her. Folk snakker mye, og vi vil unngå at noen kommer til huset vårt om kvelden. Det rådet tok jeg. Likevel følte meg meg ikke utsatt. Folk hilste på alle kanter. Jeg følte meg nærmest som en kjendis der jeg gikk mellom Ms. Seppora og datteren.
Vi avsluttet rundturen hos naboen til Ms. Seppora før vi tuslet tilbake til huset etter at det hadde blitt mørkt rundt halv ni-tiden. Da skal jeg innrømme at det var noe spenning i lufta da en mann hadde gjemt seg bak et tre for å følge med på hvem som var i huset til Ms. Seppora. Jeg fikk beskjed om å gå inn i huset å slappe av mens ms. Seppora sjekket ut vedkommende. Vi fant aldri ut hva hensikten var, men det spiller heller ingen rolle da vedkommende forduftet.
Dagene ender tidlig og starter grytidlig dagen etter. Vi gikk til senga rundt nitiden da jeg fikk velge om jeg ville sove i senga eller på gulvet. Jeg valgte gulvet der jeg fikk utdelt to supermyke madrasser med plast rundt (heldigvis). For å spare strøm var det mørkt i huset rundt halv ti med radioen som eneste strømforsynende kilde. Otchiwambo er ikke et spesielt lett språk å forstå må jeg si, så for min del var det en støyende affære. Til slutt spurte jeg pent om vi kunne skru av radioen ved halv-elve-tiden. Til liten nytte, for utenfor gjødde hundene og støyet fra barene var fremdeles fremtredende. Jeg lå slik på madrassen og lyttet til hundenes gjøende rop med lukkede øyne mens jeg hører noe knitre og bevege seg på kjøkkenet. Jeg har blitt fortalt at det pleier å komme mus om kvelden, så jeg tenkte at det kanskje var en av dem som var på ferde. Nysgjerrig som jeg er skrudde jeg på lommelykten og tuslet ut på kjøkkenet der jeg får øye på tidenes største kakerlakker. Det grøsser over hele meg før jeg lister meg tilbake til sengen med kakerlakk-synet surrende oppi hodet. Jeg legger meg forsiktig ned og prøver å unngå å tenke på de potetstore kakerlakkene som danser rundt der inne på kjøkkenet. Jeg klarer ikke å unngå å snu meg fra side til side for å forsøke å få øye på om en av de muligens skulle forville seg opp på min madrass. Jeg ser flere tusle forbi på gulvet, heldigvis på vei mot kjøkkenet, ikke mot min madrass. Jeg tar meg sammen når jeg tenker på at dette er daglig kost for de som bor her, det er hverdagen og de klarer seg fint gjennom dette 365 dager i året. Dessuten har regnet uteblitt i natt, og de som sitter på barene har begynt å tusle hjemover i halv-tolvtiden. Ikke en av de værste dagene i DRC.
Etter å ha gjort mitt fornødende på potta (i gameldags tradisjon) sovnet jeg omsider. Jeg følte jeg akkurat hadde sovnet da Ms. Seppora vekker meg rundt femtiden. Hun skrur på radioen og forsvinner ut av rommet. Å tilbringe et døgn her er som å gå tilbake i tid. En tid som er blottet for effektivitet og materialisme. Det var flott å stå opp tidlig til et yrende liv utenfor, mens barna en etter en strømmet til barnehagene rundt syvtiden. En tid for ettertanke og fellesskap. Det gjør meg godt å få kjenne på kroppen hvordan andre mennesker lever sine liv. Det får meg til å ville leve et mindre materialistisk liv selv. Natten var ikke fylt med redsel for menn. Jeg følte meg trygg der jeg lå på gulvet hos Ms. Sippora, selv om en og annen kakerlakk forstyrret nattesøvnen. La meg for alltid huske denne opplevelsen. Jeg skal for all del ikke glemme hvordan de har det her selv om jeg vet det blir anderledes nå jeg vender tilbake til mitt daglige liv i Norge. For å forsikre meg om at jeg skal huske opplevelsen har jeg allerede avtalt å tilbringe en natt til i DRC, og da skal Kine bli med!
Pandeni - sjarmøren i Pendukeni
