Waterberg Plateau

Det er fredag. Lesedag/skrivedag, tenkedag, refleksjonsdag og utfluksdag. Så vår mission for the day var en hikingrute i Waterberg Plateau, samt å skrive et refleksjonsnotat.
Det var godt å kjenne adrenalinet pumpe i blodårene og varmen svi på kroppen mens vi kjempe mot tyngdekraften på vei oppover bergveggen. Det har ikke blitt så mye gåing på oss i det siste ettersom vi blir kjørt omtrent hvor enn vi skal, så kroppen frydet seg på denne lille turen som på ingen måte kan sammenligne seg med besseggen, romsdalseggen, trollhetta eller noen andre norske hikingruter (i høydemeter og distanse), men så kan heller ikke den norske naturen skryte av et like stort biologisk mangfold av hva dyre-og fuglearter gjelder. Noe vi forøvrig var så heldig å erfare. Dagen startet like tidlig som de foregående dagene. 07:00. Det er godt å komme seg opp tidlig slik at vi får mest mulig ut av dagen. Veiene her er gode, så vi var fremme på en time, 100 km fra Otjiwarongo.

Bilturene benytter vi som en glimrende muligheter til å få et glimt av det rike dyrelivet her. På veien kunne blant annet observere villsvin, struts, springbook, impala, bavianer, kuer og eremitter (mange gigantiske tuer).

Vel fremme ved Waterberg kan det virke som om vi er de eneste som befinner oss ved denne hikingruten, og det er ikke langt unna sannheten... Innbyggerne i Namibia kjenner virkelig ikke sin besøksplikt. Eller er det bare vi nordmenn som er sære når vi lovpriser naturen og dens muligheter?

Etter at vi hadde nytt utsikten og tatt våre bilder på toppen, tuslet Kine, Nobet og jeg så fort som mulig ned for å kjøle oss i bassenget. Du kan tro det var godt for svoret å kjenne det kjølige vannet omslutte hele vår heite kropp. Vi benyttet anledningen til å nyte det late, glade liv og ble derfor liggende ved bassenget og svi oss i tre timer.
Resultatet av det er varierende, men jeg holder en knapp på meg selv til vinner av tittelen hummer-rød koala! Hva er vel en Afrika-tur uten en skikkelig solforbrenning!?
Forøvrig har man heller ikke opplevd Afrika uten å bli frastjålet noe av bavianer. Denne gangen var det Sol Helen og Synnøve sin tur. Heldigvis var bavianene sjenerøse nok til å gi Sol Helen bikinien tilbake. Et artig møte med de smarte dyrene!
Videre ble dagen benyttet til avslapning, refleksjonsnotat og hygge hjemme i leiligheten.

Livet er godt!

La de første inntrykkene synke inn...

Den førte uka i praksis her nede er over. Det er tid for helg og inntrykkene fra de ulike barnehagene kan synke inn. Det er ganske interessant at vi alle fem opplever barnehagene på ulike måter, det sier bare noe om at vi ikke kan generalisere barnehagene å si «Hør her, det er sånn barnehagene i Otjiwarongo er.» Nei, hver og enkelt barnehage har sin egen subkultur og hver og enkelt student plassert i de ulike barnehagene har ulik persepsjon. Men selvfølgelig finnes det likheter også, blant annet ser dagsrytmen i de ulike barnehagene ganske lik ut. Det avgjørende er selvfølgelig personalet som jobber der. Nå kommer en liten oppdatering om praksisen så langt.

Barna i Pendukeni, der jeg er i praksis, har gjort det til en trend å balansere på bildekkene som er plassert på rekke og rad for deretter avslutte det hele med en hoppende flyvetur med BetsiAir.

I dag holdt vi på i 30 minutter med solen steikende over oss på den blå himmelen. Jeg vil anta at det var ca 35 grader (i skyggen). Ikke fatter jeg at enkelte av barna kan løpe rundt med flisgenser, jakker og bukser. Men de vet vel ikke annet enn å gjøre som de voksne sier. Så jeg ba dem ta av seg genserne.
Det er ikke så vanskelig å gå inn undervisningen/samspillet som det jeg på forhånd hadde forestilt meg. Jeg føler meg trygg på Ms. Seppora og barna allerede, selv om språket selvfølgelig kommer i veien enkelte ganger. Når barna ser på meg med tinntallerken-øynene sine mens de snakker til meg på damara, herero, otchiwambo eller andre lignende stammespråk er det godt å ha en oversetter like i nærheten (Ms. Seppora). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne kommunisere enda tettere med barna. Heldigvis kommer man langt med et tydelig kroppspråk. Den utfordringen kan jeg like.

Per nå tenker jeg at jeg aldri i verden vil forlate disse nydelige barna!

En utfordring som er noe vanskeligere å innrette seg etter er at barna går rundt å sutter på kjærligheter, chips og kaker i barnehagen. På bildet under ser du barna kjempe om å få stikke sine fingre ned i et yoghurtbeger,som en av jentene hadde med seg, for å få seg en smak på den søte massen. Det er klart en sulten mage ikke går å leter etter en skje som ei finnes. Her gjelder det å kjempe for tilværelsen.

(ps: jeg har fått tillatelse til å ta bilder, samt å legge de ut)

Helg!

Vi har hatt noen fine dager her i Otjiwarongo og rutinene begynner å falle på plass. I går spilte vi basket på en lokal bane i nabolaget. Vi fikk mange tilskuere og ble fulgt hjem igjen av en hylende gjeng på 30 barn og ungdommer. De ville gjerne ta på håret vårt fordi det var så fint og mykt. Vi føler oss som kjendiser.

Nå er første arbeidsuke i barnehagene ferdig, og vi sitter igjen med en masse inntrykk, spørsmål og refleksjoner. Denne uken har blitt brukt til å bli kjent med barna, barnehagen og læreren.
I Hope for Children har det vært en uke preget av nydelige barn og både gode og dårlige opplevelser. Det har vært tøft å være vitne til en ikke-eksisterende hygiene, syke, apatiske barn og mye vold mellom barna.
Samtidig er det en gruppe med tillitsfulle barn som er utrolig ivrige etter å leke og lære i løpet av barnehagedagen. Jeg fikk også beskjed av læreren om å lede hele dagen på mandag. Hun fortalte barna at teacher Kine will learn you everything! Vi får se om det blir tilfellet, men jeg skal i hvertfall jobbe med konkreter, og på den måten gi inspirasjon til lærer Poppi om nye arbeidsmåter.

Lunsj 

Barnehagen 

Uteområdet

I dag har hele gruppen har vært på Teacher Resource Center for å jobbe med plakater og konkreter til mandagen.Vi har fått trent opp tegneferdighetene og fargeleggingshånden.
I kveld har vi klatret opp på taket på huset og sett på stjernene. Veien opp på taket ble en spennende ferd og en ganske skummel en for noen av oss som ikke har så lange bein (les: meg). Stjernehimmelen her er helt fantastisk og vi så både en og to stjerneskudd. Litt skummel vei ned igjen fra taket, men heldigvis er sønnen til Mariane, Norbet, en lang fyr som tok i mot oss (les: meg).

I morgen skal vi på utflukt til Waterberg Plateau som er en utsiktspost. Vi har hørt rykter om badebasseng, så kanskje vi får svømt litt også.

Snakkes bloggen…

Møtet med Pandukeni

Etter gårsdagens rundtur i de ulike barnehagene, en rundtur som jeg forøvrig syntes var kjekk i forhold til å få et viss oversikt over standarden i de ulike barnehagen, var det i dag klart for det første møte med hverdagen i barnehagen. Vi ble kjørt av Norbet, sønnen i huset, sjåfør, guide og vår alt-muligmann. Han slapp oss av èn etter èn på veien. Det var litt spesielt å se de andre hoppe ut av bilen på vei inn i ukjent terreng med visshet om at jeg snart skulle bli den neste.

En drøss av spørsmål surret rundt i hodet mitt. Hvordan vil Pandukeni barnehage være? Hvordan er barna? Har de sett hvite mennesker før? Har alle med seg mat i barnehagen? Hvor mange har HIV? Vil kontaktlæreren at jeg skal «undervise» første dagen? Kommer jeg til å takle det? Har de leker? Blir barna slått i barnehagen? Hva med hjemme? Hvordan bor barna? Bor de i noen av de falleferdige skurene jeg akkurat kjørte forbi? Har barna sovet i natt? Regnet som trippet på taket vårt må ha dundret som torden i de små blikk-skurene de fleste av barna bor i. Vil jeg klare å holde meg fra å begynne å gråte hvis jeg ser eller hører noe fælt?
Etter å ha dvelt litt frem og tilbake legger jeg spørsmålene tilside i bakhodet, strammer meg opp til mitt første møte og går inn med friskt mot. Ms. Sappora møter meg ved porten med et smil om munnen, mens barna står i inngangsdøra til barnehagen og roper «teacher, teacher». De ser på meg med sine tallerkenrunde øyne med et granskende blikk. Jeg lurer på hva de tenker når jeg med min likbleike hud kommer på «besøk» til deres barnehage.

Jeg er neimen ikke sikker på om alle har sett en hvit person før. Så tenker jeg i mitt stille sinn at det er godt barna ikke vet om en annen verden enn den «slummen» de bor i. Det føles litt fælt å skulle kalle hjemmene til barna for slum, men det er jo realiteten. Jeg kunne likt å få meg en guidet tur i nabolaget der en dag, gjerne besøke en familie eller to for å gjøre det ferske hullet i min norske pose og sekk tankegang enda større..

Det er fælt å kjøre gjennom strøket der barnehagen ligger. Å se barn leke med blikkbokser og annet skrot nede ved søppeldungene får ryggen min til å ile. Aldri før har ordet urettferdighet hatt større betydning. Det er fælt å se mine medmennesker, ja for vi er alle av samme kjøtt og blod, leve under slike forhold fordi de tilfeldigvis er født i en township i Otjiwarongo i Namibia og ikke i Norge. Det er smertefullt, men jeg vet jeg har godt av å face realiteten. Like fullt slår realiteten meg igjen når Ms Sappora forteller meg om de HIV positive barna i «klassen». Der står du, med dine nydelige små fletter, så vidt startet livet og helt uviten om hvordan din skjebne vil ende. Du har et drepende virus i din tilsynelatende spreke kropp. Vi tuller, vi synger, vi danser og hopper. Så flott jente, så flotte fletter på en liten person i slummen. Snakk om å bli fratatt en lysere fremtid. For en skjebne!

Vel, barnehagehverdagen fortoner seg på følgende måte:

08:00 -- Barna kommer til barnehagen

08:00 - 9:00 Sang/bønn etc.
09:00 - 10:00 Jobbe med tema kroppen min «teaching» fargelegging av ulike mønster.

10:00 - 10:30 Spise frokost
10:30 - 11:30 Frilek

11:30 - 12:00 Sanglek etc., opprop. Barna drar hjem.

Dagsrytmen er ulik den vi er vant med i den vestlige, Norske barnehagen. Spesielt stor forskjell finner man i det assymetriske forholdet mellom barn og lærer. Her nede i barnehagen er man mer opptatt av formaliteter og titler sammen med disiplin enn hva vi er vant med. Dette merket jeg spesielt godt i dag da de 28 barna satt som tente lys mens læreren gikk inn og ut av klasserommet. Når læreren stilte barna spørsmål, svarte barna med en innøvd replikk. Her skal alt pugges og læres utenat. Gjentakelser er stikkordet. Det er en helt annen form for disiplin her nede. Som en av lærerne uttalte i fjor: «here we are educational hungry, you are educational satisfied»

Jeg er likevel overrasket over Ms. Sipporras tilnærming til barna. For mitt vedkommende virker hun som en anerkjennende og bevisst lærer. Det er tydelig at hun har hatt norske studenter før. Det er betryggende. Jeg er superfornøyd med mitt første møte med barnehagen. Nå venter en ny dag. Jeg er spent på om morgendagen fortoner seg på samme vis som i dag.

I morgen skal jeg ta noen flere bilder av området og barnehagen hvis jeg får tillatelse.

Tirsdag 24. januar

Da var første dag i barnehagen overstått. Hele gruppe sitter igjen med mange inntrykk og vi hadde mye å snakke om da vi ble hentet i barnehagene (her blir vi nemlig kjørt fra dør til dør pga. sikkerheten vår, men denne sikkerheten koster oss også).
I min barnehage, Hope for Children, er det ett rom med tepper på sementgulv og plaststoler barna kan sitte på når de skal lære noe (men ikke ellers). Det er ett voksenbord og to voksenstoler, men ellers er det ikke mye i rommet.
Da jeg ankom barnehagen kl.8 i dag ble jeg møtt av en barnegruppe som satt pent plassert på teppet på gulvet. Læreren satt foran de på en stol. Jeg fikk beskjed om å sette meg ned på en stol. Så satt vi slik, plassert som konge og dronning, foran barnegruppen. Tiden gikk, og etter 20 minutter med stirring ut i luften og hysjing på barna, kunne vi endelig begynne dagen. Da var det morgenandakt med ulike kristne sanger på engelsk. Her sang vi både om at vi ringer Jesus på telefonen, Jesus er vår frelser, Jesus sier han elsker meg og Jesus redder oss fra alt. Etter dette var det morgenbønn hvor alle barna står med lukkede øyne, hendene foldet og repeterer etter læreren. I morgenbønnen ber man for familie, venner, læreren og takker Gud for alt man har.

Etter dette var det ”teaching time”, hvor barna lærte å si boy og girl. Så snakket vi om ansiktet vårt og ulike begreper i forhold til det. I barnehagen er det seks representerte språk, så engelsk er det språket barna kan minst. Læreren må derfor oversette til de fem ulike morsmålene barna har. Blant annet er det er klikke-språk, hvor barna klikker med tunga når de snakker. Fascinerende!

Bibelhistorien er også fast inventar i løpet av barnehagehverdagen. I dag lærte de om Adam og Eva i Edens hage. Barna måtte gjenta alt læreren sa. Her var det ingen bruk av bilder eller konkreter, så det gikk klart opp for meg hva som skal fokuseres på de neste ukene.

Ved lunsjtider (kl.10) var det på tide med en ny bønn, denne gangen ba vi for maten vi fikk og læreren. Barna sitter på gulvet for å spise, men ikke alle barna har med seg mat, og da deler de andre barna ut maten sin.

Det skal påpekes at her er det lite hygienelæring sammenlignet med norske barnehager. Det er en type potte inne i barnehagen, men læreren vil helst at alle barna skal gå på do rett utenfor døra. Det er ingen håndvask verken før mat eller etter dobesøk, så regner med at jeg blir herdet i løpet av fem uker.

Vi gikk ikke ut i dag fordi det var vått ute (en vanndam), og da kunne ikke barna leke ute. Det ble temmelig høyt energinivå inne i det lille, mørke rommet, og derfor også mye hysjing og kjefting fra læreren. Barna var utrolig tålmodige som satt på teppene og så ut i lufta store deler av dagen. Noen av barna var apatiske, veldig tynne og syke. Det er vanskelig å være vitne til en slik hverdag, som dessverre gjelder så altfor mange barn. Jeg er veldig spent på hvordan de fem neste ukene blir, og håper at jeg kan bidra med noe i barnegruppen.

Resten av kvelden har vi brukt til joggetur, Zumba og styrketrening. Vi har funnet ut at en ny joggerunde kanskje må utarbeides, da vi får litt for mye oppmerksomhet fra menneskene rundt.

Glade zumba-jenter

 Dere kan tro vi har det gøy!

Snakkes bloggen...

Praksis er i gang

Nå er det to dager siden vi har oppdatert bloggen, noe som betyr at vi har en god del på hjertet. La oss begynne med søndag. Søndag var det nemlig tid for kirkebesøk, et besøk de fleste av oss har sett frem til med glede og nysgjerrighet. Hvordan skal vi kle oss, hvordan skal vi te oss?

Vel, vi ble tatt med til Marianes menighet, den eneste engelsktalende kirka i byen der gospel er stikkordet. Kirken heter Redemption Gospel Church. Om vi følte jesus kan vi ikke bekrefte, men det som er sikkert er at den energien som omsvermet kirka var særdeles god. Vi ble i regelrett godt humør av å være der, sett bort i fra pastorens 45 min. Lange appell til folket om hylle Jesus og stenge demoner ute. Vi ble også bedt om å komme opp foran menigheten og presentere oss. Vi fikk mange «åå» og «wow» i respons, noe vi tar som et godt tegn. På slutten skulle alle ta hendene opp mot himmelen og be. Da ble det litt vel mye for noen av oss, men det er bare å henge på. Det var både tårer og roping fra de andre i menigheten.

Etter kirkebesøk var vi alle litt slitne, så da ble det avslapning og pensumslesing hjemme. Vi var nødt til å dra en liten tur på SuperSpar igjen, og vi kan si at vi har blitt godt kjent med de som jobber der. «Here you are again» fikk vi høre.

På kvelden ble det trening i bakgården. Vi jentene danset Zumba og trente styrke, mens guttene og familien så på. Vi fikk en god treningsøkt og en del latter av danseferdighetene våre.

Mandag var vår første praksisdag. Mariane ville ta oss med til townshipene for å vise oss alle barnehagen. Hun ønsket å plassere oss i de fattigste barnehagene først for å gjøre oss tykkhudet og vi skjønner hvorfor. Da vi kjørte mot den fattigste delen av byen ble vi møtt av blikkskur og søppel. Husene er for det meste laget av blikk, tre og diverse skrot. Noen har hus laget av leire. Det var små, nakne barneføtter som løp rundt blant høner, geiter og hunder. Barna lekte med tomme blikkbokser og annet søppel som de fant langs veien.

Vi var innom ti ulike barnehager i townshipen, eller squatter som det heter her. Barnehagene var av ulik standard og av ulik størrelse. Noen var i leirehus eller murhus med elektrisitet og innlagt vann, mens andre var i blikkskur uten vinduer, elektrisitet og innlagt vann. Etter rundturen var hele gruppen ganske slitne og matte av alle de ulike inntrykkene. Vi fikk slappet av en stund hjemme før vi skulle i møte med alle lærerne fra barnehagene på Teacher Resource Center. Da fikk vi også vite av Mariane hvilke barnehager vi skulle i. Siv Elin kom i en barnehage som heter Pendukeni. Der er det 28

barn på avdelingen med 5-6-åringer og 15 barn på avdelingen med 3-4-åringer fordelt på to ansatte. Barnehagen er laget av leire og den ligger midt i slumområdet. Selve innearealet er på omtrent 40 kvm fordelt på 43 barn og 2 voksne. Ikke mye plass å boltre seg på for ivrige unger. Dukker, klosser, bøker, puslespill, eller andre leker finnes ikke. Utearealtet er derimot av en annen kaliber, og godt er det for et friluftslivsmenneske som meg. Bildekk er billig og lett å få tak i her i Namibia, så uteplassen er fylt opp med dekk i ulike størrelser. Det er også et klatrestativ der, en dumpe, huske og selvfølgelig åpne områder som kan innby til ulike bråkeleker, regelleker etc. Barnehagedagen starter 08:00 og varer til 12:00. Dagen er fylt med sang, bønn, frokost, tegning, teaching (formell undervisning) frilek etterfulgt av sangleker styrt av lærer.

Kine kom i en barnehage som heter Hope for Children. Dette er en barnehage som spesielt er startet for foreldreløse barn. Det er et leirehus med blikktak uten elektrisitet og innlagt vann. Det er 30 barn i barnehagen, fra 3-5 år, og én lærer, Poppikie. Hun har jobbet i barnehagen i 13 år.

På Teacher Resource Center hadde vi et møte med lærerne fra barnehagene slik at vi kunne bli bedre kjent med dem og barnehagene vi skal tilbringe de neste 5 ukene. Lærerne er spesielt opptatt av hvordan vi i norske barnehager klarer å lære barna alt det de skal lære seg. De skjønner ikke hvordan det er mulig å få til når barna leker hele tiden. Her nede er det mer vanlig med mer skolerelatert læringsmetode i barnehagene. «Children learn when they repeat.»

Resten av dagen ble tilbrakt hjemme med pensum og take-out-middag. Regntiden er virkelig i gang her i Otjiwarongo, så det blir mye innetid på oss. Utenfor rommet har vi en fin liten "elv" som renner, og er du heldig finner du kanskje en og annen bille som flyter bortover. Vi begynner å bli godt kjent med insektene her nede, og er ofte på jakt eter møll, eddekopper og fluer på rommene. De vi ikke har sett, vil vi heller ikke se..