La de første inntrykkene synke inn...

Den førte uka i praksis her nede er over. Det er tid for helg og inntrykkene fra de ulike barnehagene kan synke inn. Det er ganske interessant at vi alle fem opplever barnehagene på ulike måter, det sier bare noe om at vi ikke kan generalisere barnehagene å si «Hør her, det er sånn barnehagene i Otjiwarongo er.» Nei, hver og enkelt barnehage har sin egen subkultur og hver og enkelt student plassert i de ulike barnehagene har ulik persepsjon. Men selvfølgelig finnes det likheter også, blant annet ser dagsrytmen i de ulike barnehagene ganske lik ut. Det avgjørende er selvfølgelig personalet som jobber der. Nå kommer en liten oppdatering om praksisen så langt.

Barna i Pendukeni, der jeg er i praksis, har gjort det til en trend å balansere på bildekkene som er plassert på rekke og rad for deretter avslutte det hele med en hoppende flyvetur med BetsiAir.

I dag holdt vi på i 30 minutter med solen steikende over oss på den blå himmelen. Jeg vil anta at det var ca 35 grader (i skyggen). Ikke fatter jeg at enkelte av barna kan løpe rundt med flisgenser, jakker og bukser. Men de vet vel ikke annet enn å gjøre som de voksne sier. Så jeg ba dem ta av seg genserne.
Det er ikke så vanskelig å gå inn undervisningen/samspillet som det jeg på forhånd hadde forestilt meg. Jeg føler meg trygg på Ms. Seppora og barna allerede, selv om språket selvfølgelig kommer i veien enkelte ganger. Når barna ser på meg med tinntallerken-øynene sine mens de snakker til meg på damara, herero, otchiwambo eller andre lignende stammespråk er det godt å ha en oversetter like i nærheten (Ms. Seppora). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne kommunisere enda tettere med barna. Heldigvis kommer man langt med et tydelig kroppspråk. Den utfordringen kan jeg like.

Per nå tenker jeg at jeg aldri i verden vil forlate disse nydelige barna!

En utfordring som er noe vanskeligere å innrette seg etter er at barna går rundt å sutter på kjærligheter, chips og kaker i barnehagen. På bildet under ser du barna kjempe om å få stikke sine fingre ned i et yoghurtbeger,som en av jentene hadde med seg, for å få seg en smak på den søte massen. Det er klart en sulten mage ikke går å leter etter en skje som ei finnes. Her gjelder det å kjempe for tilværelsen.

(ps: jeg har fått tillatelse til å ta bilder, samt å legge de ut)