Da var helgen over, og vi har hatt en opplevelsesrik helg!
Fredag var det innlevering av gruppeeksamen og så tok vi turen til townshipen. Der skulle vi sove hos Mrs. Sippora, og få oppleve townshipens yrende liv på nært hold. Var ikke mange som trodde det de hørte, da vi gledelig fortalte butikkansatte og lokale vi møtte på veien om hvor vi skulle denne fredagen. Vi ankom Sippora med pizza og matvarer i posene. Vi dro rett ut på en gåtur i området, og fikk besøke mange ulike hus og familier. Husene er i ulik stand, men det er fascinerende å se hva mennesker er i stand til for å overleve. Vi møtte alt fra store familier med nyfødte babyer til enslige kvinner som kokte kubein på bål (ja, det var mange fluer!).
Etter mye oppmerksomhet, nye bekjentskap og diverse hilsemåter var det på tide med pizza. Etter solnedgang ble det ble mørkt kl.19.30, og da er det bare å lukke og låse dørene. Vi ble sittende en stund og prate mens vi så på musikkvideoer fra Botswana. Det var da det skjedde….
Kakkerlakker og mus kom frem, og Kine og Siv Elin gikk på oppdagelsesferd. Da var det på med hodelykter (takk, pappa) og prøve å ta seg frem uten at kakkerlakkene kilte oss på føttene. Musa bodde på bordet hvor matvarene var (sjokk), og kakkerlakkene bodde vel så å si i hele huset. De hadde dog et favoritthjørne, hvor du ikke kunne se annet enn svart. Etter å ha studert kakkerlakkene på nært (!) hold, fant vi ut at de har overraskende lange følehorn og minnet om mandelpoteter (her snakker vi størrelse).
Før det bar i seng, lokket musikken fra barene rundt huset. Vi løp ut og danset fra oss litt energi i gata under verdens fineste stjernehimmel (true story), før Sippora ble bekymret for fulle menn og den slags, så da var det bare å legge seg. Siv Elin var så heldig å få sengen til Sippora, så da ble Kine liggende mellom Sippora og datteren på gulvet. Koselig! Kine sloknet temmelig fort med feber i kroppen, men ble vekket igjen da resten av gjengen skravlet om alt bråket utenfor rundt kl.24. En full nabo kjørte bilen frem og tilbake utenfor huset, og Sippora var redd for at han skulle kræsje i huset. Det gjorde han heldigvis ikke!
Da klokka ble 05.45 hadde hanene og hundene lagd lyder i en god del timer allerede, så da var det bare å stå opp. Siv Elin hadde tidvis hørt på kakkerlakkene gjennom natten, mens Kine hadde sovet gjennom natten med håret godt gjemt i lakenposen (kakkerlakker i håret er jo ganske ekkelt). Gradestokken var nærmere +5 grader da vi stod opp, så litt kalde var vi, men ellers hadde det jo gått ganske så fint å sove i hooden. Vi gikk ut og satt på klatrestativet i barnehagen for å se på soloppgangen. Vakkert.
Kl.07.00 skulle vi få være med en familie ut på åkeren for å høste mais. Ekte nordmenn som vi er, ankom vi i shorts og sandaler (det skulle jo bli varmere utover dagen). Vi ble sendt hjem igjen for å skifte til bukse, noe vi pent gjorde. Etter å ha kastet i oss te, var det bare å gå ut på åkeren. Og når vi sier åker mener vi gress som rekker oss til skulderen ( i hvertfall Kine sin skulder), og en veldig gjengrodd sti. ”Will there be snakes here?” spurte vi. ”Oh yes” fikk vi til svar. Åååh, så fint når man ikke kan se hvor man tråkker da. Det gikk heldigvis bra, og etter noen kilometer innover kom vi til maisåkeren. Vi plukket mais, noe som ikke er så lett som det ser ut som. Er faktisk ganske lett å knekke hele maisstengelen. Etter å ha høstet 30 kg mais, fikk vi prøve å bære de på hodet. Det var faktisk så tungt at det var fysisk umulig, for oss i hvertfall. Sippora bar det på hodet tilbake (imponerende!). Vi fikk prøve å bære en liten sekk med mais etterpå, og det funket jo litt bedre.
Utover dagen ville Sippora ta oss med til et ”hemmelig” sted. Hun tok oss med til et av områdene i townshipen og vi ble ført inn i et hus med to hyggelige damer. De hadde sydd tradisjonelle otjiwambo-skjørt til oss (Otjiwambo er en av stammene her). Skjørtene er i tradisjonelle otjiwambo-farger og bli ofte brukt i bryllup av damene. Vi fikk de på oss, og tok en haug med bilder før vi gikk hjem igjen. På veien fikk vi mange tilnærmelser og vi følte oss svært så populære i nabolaget (og ikke bare fordi vi er hvite).
Til lunsj ville Sippora lage en tradisjonell otjiwambo-rett til oss. Det ble maisgrøt og kokt spinat som spises med hendene. Grøten var i for seg grei, smakte ikke så mye, men spinaten ble litt for mye for oss, så den ble nok liggende igjen på tallerkenen.
Da vi skulle bevege oss hjemover til Casa de Kapepu, ville Sippora og datteren følge oss hjem. Vi gikk gjennom ulike deler av townshipen og fikk møtt mange mennesker som frydet seg over to hvite otjiwambokledde jenter. Vi fikk også hilse på en ung mor med en sønn som var 6 dager gammel, og hun trengte ikke be oss to ganger om å få holde han (var kanskje vi som ba om det, men). Å gå forbi barene med berusede mennesker (spiller ingen rolle om klokka er 09.00 eller 23.00) er ikke alltid like enkelt. Vi har blitt tatt bilder av og blitt fortalt at vi er Jesus som kommer for å redde jorda. Et lite triks da er å late som om man ringer politiet (Sippora har mange lure råd), så da forsvinner de fort.
