Spennende dager

Denne uken har vært innholdsrik med mange morsomme, spennende og rare opplevelser. Det har vært en jakt etter nye gode opplevelser fra fine Otjiwarongo som kan puttes i minnesekken vår. Noe som har vært utrolig godt denne uken er å få oppleve mer av townshipen og miljøet der. Det kan fort bli litt mye innetid/dødtid her ettersom det ikke er så voldsomt mye å finne på i byen her, men denne uken har vi altså kommet oss mer ut.

Mandag var Siv Elin på en liten utflukt med Norbit til fotballbanen, og tribunen der, for å overvære solnedgangen og utsikten derfra før en kjøretur rundt i townshipen for å få et inntrykk av området "By night".

Tirsdag var dagen for en spontan township-tur med Norbert for oss begge. Etter at vi hadde tilbrakt noen timer på Vimpys i sentrum for å få noen andre impulser enn de vi får i hagen her i Casa de Kapepu, tok vi turen til en av township-barene, Hollywood bar, som ligger i DRC. Vi spilte et par biljardrunder og tok oss en liten tur rundt i området. Når to hvite jenter kommer gående (og hoppende) rundt, får man mye oppmerksomhet. Vi fikk oss noen fine samtaler med de lokale, i tillegg til noen bilder. Bildet under kostet forøvrig 5 n-dollar (4 norske kroner). Jentene ble sjeleglade da de oppdaget at de hadde fått SÅ mye for et bilde de med glede stilte opp på.

Nye venner.

Lekende barn omgitt av søppel.

Onsdag fikk Kine opplevd det første legebesøket her nede. Det var planlagt, så ingen grunn til bekymring. Besøket gikk til en privat klinikk hvor man fikk god oppfølging. Et eget rom, med egen seng og sykepleier, sier man ikke nei til. Siv Elin koste seg med å prøve ut forskjellig utstyr på Kine, som pent måtte si ja til dette. Blodtrykket har vi i hvertfall målt nok på en stund, for å si det sånn. Både pasient og ledsager.

Sliten.

Etter å ha tilbragt 1 time på sykerommet, synes vi begge det var på tide å gå. Curry-bun neste. curry-bun er smultebolle (fat-ball) med kjøttdeig i en currysaus. Gode greier. Feite greier.

Torsdag var den store fest-dagen her hos Casa de Kapepu. Norbert hadde gått med på å ta oss med ut i townshipen. Etter middag og god vin, bar det av sted med taxi til Hollywood bar igjen. Taxituren var en fest i seg selv, med lokal musikk på høy guffe, og hvite jenter som hang ut av vinduet hele veien som kom med gledelige utrop. Det er under sånne øyeblikk vi føler vi befinner oss i den tredje verden, i Afrika. Kontrastene her er store kan vi si. På Hollywood bar ble vi godt motatt av de lokale. Det hadde nettopp vært lønningsdag, så det var mer enn nok mennesker som tilbragte kvelden der. Det ble både dansing, biljardspilling og samtaler med diverse mennesker. Bareieren forsøkte å legge inn noen aksjer, at vi sier at vi har kjærester hjemme i Norge ser ut til å tenne dem enda mer. Selv om bareieren ikke akkurat var en av de fattigste (med en bil til over to mill.) merker vi godt at mange er opptatt av pengene våre. Enkelte ganger føler vi at det lyser dollartegn i øynene på de vi snakker med. Hvit hud betyr penger her nede. Rart. Noen av oss var veldig glad for å ha Norbert der, da de lokale kunne bli litt vel pågående (les:Kine).

Da hjemturen kom, var det en eller annen som hadde en veldig god idé om å presse alle sammen inn i én liten taxi. Vi var da åtte fullvoksne mennesker, eller 7,5 (les: Kine), som var presset sammen inn i en liten Mazda med en stakkars sjåfør som var veldig nervøs. Vi kjørte hjemover, fnisete og tullete mens vi luftet kveldens hendelser da vi kjente et blinkende blålys i øyekroken. Hva i alle dager skulle dette bety? "Police, police" sier Norbert. - Hæ? Politiet, hva skal de med oss? Fnisene våre kan da umulig ha vært så høye at vi skal i arresten? Er sjåføren kriminell, eller er det bareiern som har sendt snuten etter oss fordi Siv Elin nektet å gi han telefonnummeret eller kjøre oss hjem (beruset). Vi tuslet stille og ydmyke ut av bilen. Det var virkelig politiet. Så var dagen der - da Kine og Siv Elin (mønsterelevene) ble stoppet av politiet!! Vi måtte gå ut av bilen og politimennene var temmelig sinte for at vi var så mange i bilen. Vi spilte på ”dum-turist”- kortet og unnskylte oss ”sorry, sorry, sorry”. Det kom en taxi til på oppkjørssiden, og vi nølte ikke akkurat med å få fatt i den. Det ble heldigvis en kort seanse med politiet i bildet. Vi fikk høre at eneste grunn til at vi fikk gå var fordi vi var hvite, og sjåføren slapp også bot fordi han hadde hvite mennesker i bilen. Vi var alle glade for utfallet, og fornøyde med opplevelsene for kvelden. Vi humret hele veien hjem til Casa De Kapepu før vi la oss...

Fredag var det tid for eksamensjobbing (vi gjør skole også, skjønner du), og vi tok turen til Municipality for å få et bedre student-rom pluss gratis internett. Vi fikk tildelt styrerommet, og følte oss særdeles viktige der vi satt med ”Occupied” skiltet hengende på døra. Vi fikk jobbet bra i en god del timer, og var fornøyde med både nettsurfing og skriving da vi kom hjem igjen.

Om kvelden fikk av besøk av en venninne av Daniel (Vie) som er lærerstudent fra Norge utplassert i en annen by, Tsumeb. Det er fint å få litt nytt friskt blod inn i gruppa.

I dag, lørdag, har vi vært i Cheetah-parken som ligger 40 minutter utenfor Otjiwarongo. Vi hadde ikke booket oss inn på noen avtalt safaritime, så vi reiste i god tro om at vi likevel skulle få overvære matingen av geopardene. Rett fikk vi, for inne på området var det ikke mange turister å se. Senere kom det likevel seks til, så vi ble en fin liten gruppe som overbar matingen av de glupske geopardene... Fire av oss (Halvor, Synnøve, Kine og Siv Elin) tok også en safaritur på jakt etter de "ville" geopardene for å få sett de store kattene på nært hold, og knipset våre turistbilder. Vi kan nå skryte av å ha vært en armlengdes avstand unna kattene.

Fin cheeta,

Da vi skulle bevege oss bort mot bilen møtte vi på en flokk geiter. Varme i trøya etter møtet med geopardene lokket vi geitene til oss med lystige rop. Men det tok ikke mange sekundene før Kine bråsnudde og bykset inn i bilen for å søke ly mot de ti geitene som kom løpende mot henne. En artig skue for gjeteren og Siv Elin. Forøvrig ble det hakket bedre da en av geitene plutselig hopper inn i bilen og man fra utsiden hører de små hvinene med en klar beskjed; "kom deg ut, hosj..."

Og så var det tid for grillings. Vi skrives.

Windhoek feeling

Uka i Hovedstaden Windhoek (med sine 200 000 innbyggere) er nå ved veis ende og to slitne jenter er hjemme igjen i Otjiwarongo og casa de Kapepu, vårt nye hjem. Med en liten forandring denne gang. Vi har nå nemlig byttet rom med de andre to jentene ettersom det er litt størrelsesforskjell på rommene, og vi vil ha det så rettferdig som mulig. Med noen små kjappe justeringer av møblementet på det nye rommet vårt ble romfølelsen straks mye større.

Og så er det tid for litt Windhoekmimring...

For hva er vel en Windhoektur uten en eksotisk reise med en luguber taxisjåfør i tussmørket som ikke hadde stort mye mer å by på enn kjeften sin. Mye til bil kunne han iallefall ikke skryte av. Det var så vidt den kom seg oppover hellingene og vi måtte kjøre sikksakk gjennom hele byen fordi bilen ikke tålte bakkene. Samtidig kjempet vi om å holde beina i lufta fordi motoren under bilen holdt på å smelte i stykker skoene våre. Godt ikke turen var lenger enn snaue 15 minutter, ellers ville vi vel alle ha besvimt av maling-og diesellukten som snirklet seg inn i neseborene og etterlot seg en kvalmende prikken over i`en følelse. Så fikk han oss omsider hjem til Chameleon Lodge. Til vår store overraskelse oppdaget vi at bilen ikke hadde skilter engang. Note to self: velg aldri taxisjåfør i mørket før du har sett bilen.Taxiturene er virkelig en opplevelse verd å få med seg. Vi har hilst på utallige medtaxipassasjerer i alle fasonger, størrelser, aldre, farger, kjønn og odører. Vi må bare innse at ikke alle dusjer like mye som oss, som for eksempel han gamle mannen i taxien fra universitetet, eller taxisjåføren fra «Joe`s bearhouse».Ei heller har du noen garanti for at sjåføren er edru, og fartsgrenser har man ikke hørt om. Det er ikke bare en gang vi har kommet med et og annet nervøst «shit» utrop. Kan også nevne at vi faktisk brukte bilbelte for første gang i løpet av seks uker her nede, det var stas!

Ikke bekymre dere for mye.. Vi er trygt hjemme i Casa de Kapepu nå her vi har verdens beste sjåfør, Norbit.

Andre høydepunkter fra storbyturen vår kan nevnes Chameleon backpackers (lodgen vi bodde på), restaurantene vi besøkte: La Marmite, O´Portuga, Kubata, Joe`s bearhouse og en karaokerestaurant vi ikke husker navnet på.

Å spise ute på gode restauranter var ekstremt deilig. Til vår store glede hadde de også sushi på en av restaurantene. Himmelsk. Kan vel si at O´Portuga var den beste matopplevelsen for samtlige i løpet av oppholdet. Det kom mange rare lyder fra bordet da oryx-stek og søtpotetstappe ble konsumert. Siv Elin måtte også krype til korset, å legge seg på en benk i lokalet, etter å ha holdt ut tre lange timer med voldsomme krampeaktige smerter i

mellomgulvet. Flere bekymrede og rare blikk fra kelnerne. Har man vondt, så har man vondt. At folk ser litt ekstra på oss, eller til og med litt rart på oss, tar vi ikke som tegn på noe. Vi bryr oss faktisk så lite at vi sang bursdagssang på svensk høyt i lokalet for en brydd svensk gutt som var på familiemiddag med familien sin.

Vi møtte også noen norske jenter fra Dronning Mauds Minne i Trondheim, så det ble flere sosiale kvelder i løpet av oppholdet vårt. Lørdag, siste kveld i storbyen, gikk turen til Zanzibar, et av Windhoeks utesteder. Der danset vi oss svette blant de lokale, og så oss godt fornøyd med noen timer intens shaking og rytmiske bevegelser.

Vi har prøvd oss på mer markedshandling, og kom hjem flere suvenirer rikere. Prutingen går strålende, og Kine kunne ønske hun kunne gjøre det for alltid! Stas å få gjenstander ned i en femtedel av prisen. Ikke så gøy for selgerne som sitter sure igjen, men det tar vi bare som et tegn på at man har gjort en god handel. Vi er harde businesskvinner.

Storbytur betyr som sagt tilgang på flere fasiliteter. Noe som har vært sårt etterlengtet her nede er et skikkelig treningssenter, men det var først lørdag, etter nesten seks dager her nede at Siv Elin omsider fikk tatt seg en skikkelig økt på Nucleus treningssenter. Der var det tilgang på sykkel og treningsapparater i alle tenkelige varianter. Svetten rant mens smilet bredte seg i ansiktet. Økten satte standarden for dagen som skulle vise seg å bli en veldig god dag fra ende til annen der vi avsluttet det hele med et par timer dansetrening på Zanzibar som vi nevnte over.

Nå som vi er tilbake i Otjiwarongo går tiden fort mot avslutningen av vårt praksisopphold i townshipene. Vi er nå inne i vår femte uke i praksisbarnehagene og vil avslutte den første perioden om 9 dager. Mye skal observeres og skrives ned før den tid. Det er oss en travel tid i møte. Så skal det bli fint å få besøk av professor Geir Hoaas på søndag.

Solnedgangen gjennom bilvinduet i går (mandag)