Windhoek feeling

Uka i Hovedstaden Windhoek (med sine 200 000 innbyggere) er nå ved veis ende og to slitne jenter er hjemme igjen i Otjiwarongo og casa de Kapepu, vårt nye hjem. Med en liten forandring denne gang. Vi har nå nemlig byttet rom med de andre to jentene ettersom det er litt størrelsesforskjell på rommene, og vi vil ha det så rettferdig som mulig. Med noen små kjappe justeringer av møblementet på det nye rommet vårt ble romfølelsen straks mye større.

Og så er det tid for litt Windhoekmimring...

For hva er vel en Windhoektur uten en eksotisk reise med en luguber taxisjåfør i tussmørket som ikke hadde stort mye mer å by på enn kjeften sin. Mye til bil kunne han iallefall ikke skryte av. Det var så vidt den kom seg oppover hellingene og vi måtte kjøre sikksakk gjennom hele byen fordi bilen ikke tålte bakkene. Samtidig kjempet vi om å holde beina i lufta fordi motoren under bilen holdt på å smelte i stykker skoene våre. Godt ikke turen var lenger enn snaue 15 minutter, ellers ville vi vel alle ha besvimt av maling-og diesellukten som snirklet seg inn i neseborene og etterlot seg en kvalmende prikken over i`en følelse. Så fikk han oss omsider hjem til Chameleon Lodge. Til vår store overraskelse oppdaget vi at bilen ikke hadde skilter engang. Note to self: velg aldri taxisjåfør i mørket før du har sett bilen.Taxiturene er virkelig en opplevelse verd å få med seg. Vi har hilst på utallige medtaxipassasjerer i alle fasonger, størrelser, aldre, farger, kjønn og odører. Vi må bare innse at ikke alle dusjer like mye som oss, som for eksempel han gamle mannen i taxien fra universitetet, eller taxisjåføren fra «Joe`s bearhouse».Ei heller har du noen garanti for at sjåføren er edru, og fartsgrenser har man ikke hørt om. Det er ikke bare en gang vi har kommet med et og annet nervøst «shit» utrop. Kan også nevne at vi faktisk brukte bilbelte for første gang i løpet av seks uker her nede, det var stas!

Ikke bekymre dere for mye.. Vi er trygt hjemme i Casa de Kapepu nå her vi har verdens beste sjåfør, Norbit.

Andre høydepunkter fra storbyturen vår kan nevnes Chameleon backpackers (lodgen vi bodde på), restaurantene vi besøkte: La Marmite, O´Portuga, Kubata, Joe`s bearhouse og en karaokerestaurant vi ikke husker navnet på.

Å spise ute på gode restauranter var ekstremt deilig. Til vår store glede hadde de også sushi på en av restaurantene. Himmelsk. Kan vel si at O´Portuga var den beste matopplevelsen for samtlige i løpet av oppholdet. Det kom mange rare lyder fra bordet da oryx-stek og søtpotetstappe ble konsumert. Siv Elin måtte også krype til korset, å legge seg på en benk i lokalet, etter å ha holdt ut tre lange timer med voldsomme krampeaktige smerter i

mellomgulvet. Flere bekymrede og rare blikk fra kelnerne. Har man vondt, så har man vondt. At folk ser litt ekstra på oss, eller til og med litt rart på oss, tar vi ikke som tegn på noe. Vi bryr oss faktisk så lite at vi sang bursdagssang på svensk høyt i lokalet for en brydd svensk gutt som var på familiemiddag med familien sin.

Vi møtte også noen norske jenter fra Dronning Mauds Minne i Trondheim, så det ble flere sosiale kvelder i løpet av oppholdet vårt. Lørdag, siste kveld i storbyen, gikk turen til Zanzibar, et av Windhoeks utesteder. Der danset vi oss svette blant de lokale, og så oss godt fornøyd med noen timer intens shaking og rytmiske bevegelser.

Vi har prøvd oss på mer markedshandling, og kom hjem flere suvenirer rikere. Prutingen går strålende, og Kine kunne ønske hun kunne gjøre det for alltid! Stas å få gjenstander ned i en femtedel av prisen. Ikke så gøy for selgerne som sitter sure igjen, men det tar vi bare som et tegn på at man har gjort en god handel. Vi er harde businesskvinner.

Storbytur betyr som sagt tilgang på flere fasiliteter. Noe som har vært sårt etterlengtet her nede er et skikkelig treningssenter, men det var først lørdag, etter nesten seks dager her nede at Siv Elin omsider fikk tatt seg en skikkelig økt på Nucleus treningssenter. Der var det tilgang på sykkel og treningsapparater i alle tenkelige varianter. Svetten rant mens smilet bredte seg i ansiktet. Økten satte standarden for dagen som skulle vise seg å bli en veldig god dag fra ende til annen der vi avsluttet det hele med et par timer dansetrening på Zanzibar som vi nevnte over.

Nå som vi er tilbake i Otjiwarongo går tiden fort mot avslutningen av vårt praksisopphold i townshipene. Vi er nå inne i vår femte uke i praksisbarnehagene og vil avslutte den første perioden om 9 dager. Mye skal observeres og skrives ned før den tid. Det er oss en travel tid i møte. Så skal det bli fint å få besøk av professor Geir Hoaas på søndag.

Solnedgangen gjennom bilvinduet i går (mandag)