Praksis er i gang

Nå er det to dager siden vi har oppdatert bloggen, noe som betyr at vi har en god del på hjertet. La oss begynne med søndag. Søndag var det nemlig tid for kirkebesøk, et besøk de fleste av oss har sett frem til med glede og nysgjerrighet. Hvordan skal vi kle oss, hvordan skal vi te oss?

Vel, vi ble tatt med til Marianes menighet, den eneste engelsktalende kirka i byen der gospel er stikkordet. Kirken heter Redemption Gospel Church. Om vi følte jesus kan vi ikke bekrefte, men det som er sikkert er at den energien som omsvermet kirka var særdeles god. Vi ble i regelrett godt humør av å være der, sett bort i fra pastorens 45 min. Lange appell til folket om hylle Jesus og stenge demoner ute. Vi ble også bedt om å komme opp foran menigheten og presentere oss. Vi fikk mange «åå» og «wow» i respons, noe vi tar som et godt tegn. På slutten skulle alle ta hendene opp mot himmelen og be. Da ble det litt vel mye for noen av oss, men det er bare å henge på. Det var både tårer og roping fra de andre i menigheten.

Etter kirkebesøk var vi alle litt slitne, så da ble det avslapning og pensumslesing hjemme. Vi var nødt til å dra en liten tur på SuperSpar igjen, og vi kan si at vi har blitt godt kjent med de som jobber der. «Here you are again» fikk vi høre.

På kvelden ble det trening i bakgården. Vi jentene danset Zumba og trente styrke, mens guttene og familien så på. Vi fikk en god treningsøkt og en del latter av danseferdighetene våre.

Mandag var vår første praksisdag. Mariane ville ta oss med til townshipene for å vise oss alle barnehagen. Hun ønsket å plassere oss i de fattigste barnehagene først for å gjøre oss tykkhudet og vi skjønner hvorfor. Da vi kjørte mot den fattigste delen av byen ble vi møtt av blikkskur og søppel. Husene er for det meste laget av blikk, tre og diverse skrot. Noen har hus laget av leire. Det var små, nakne barneføtter som løp rundt blant høner, geiter og hunder. Barna lekte med tomme blikkbokser og annet søppel som de fant langs veien.

Vi var innom ti ulike barnehager i townshipen, eller squatter som det heter her. Barnehagene var av ulik standard og av ulik størrelse. Noen var i leirehus eller murhus med elektrisitet og innlagt vann, mens andre var i blikkskur uten vinduer, elektrisitet og innlagt vann. Etter rundturen var hele gruppen ganske slitne og matte av alle de ulike inntrykkene. Vi fikk slappet av en stund hjemme før vi skulle i møte med alle lærerne fra barnehagene på Teacher Resource Center. Da fikk vi også vite av Mariane hvilke barnehager vi skulle i. Siv Elin kom i en barnehage som heter Pendukeni. Der er det 28

barn på avdelingen med 5-6-åringer og 15 barn på avdelingen med 3-4-åringer fordelt på to ansatte. Barnehagen er laget av leire og den ligger midt i slumområdet. Selve innearealet er på omtrent 40 kvm fordelt på 43 barn og 2 voksne. Ikke mye plass å boltre seg på for ivrige unger. Dukker, klosser, bøker, puslespill, eller andre leker finnes ikke. Utearealtet er derimot av en annen kaliber, og godt er det for et friluftslivsmenneske som meg. Bildekk er billig og lett å få tak i her i Namibia, så uteplassen er fylt opp med dekk i ulike størrelser. Det er også et klatrestativ der, en dumpe, huske og selvfølgelig åpne områder som kan innby til ulike bråkeleker, regelleker etc. Barnehagedagen starter 08:00 og varer til 12:00. Dagen er fylt med sang, bønn, frokost, tegning, teaching (formell undervisning) frilek etterfulgt av sangleker styrt av lærer.

Kine kom i en barnehage som heter Hope for Children. Dette er en barnehage som spesielt er startet for foreldreløse barn. Det er et leirehus med blikktak uten elektrisitet og innlagt vann. Det er 30 barn i barnehagen, fra 3-5 år, og én lærer, Poppikie. Hun har jobbet i barnehagen i 13 år.

På Teacher Resource Center hadde vi et møte med lærerne fra barnehagene slik at vi kunne bli bedre kjent med dem og barnehagene vi skal tilbringe de neste 5 ukene. Lærerne er spesielt opptatt av hvordan vi i norske barnehager klarer å lære barna alt det de skal lære seg. De skjønner ikke hvordan det er mulig å få til når barna leker hele tiden. Her nede er det mer vanlig med mer skolerelatert læringsmetode i barnehagene. «Children learn when they repeat.»

Resten av dagen ble tilbrakt hjemme med pensum og take-out-middag. Regntiden er virkelig i gang her i Otjiwarongo, så det blir mye innetid på oss. Utenfor rommet har vi en fin liten "elv" som renner, og er du heldig finner du kanskje en og annen bille som flyter bortover. Vi begynner å bli godt kjent med insektene her nede, og er ofte på jakt eter møll, eddekopper og fluer på rommene. De vi ikke har sett, vil vi heller ikke se..