Møtet med Pandukeni

Etter gårsdagens rundtur i de ulike barnehagene, en rundtur som jeg forøvrig syntes var kjekk i forhold til å få et viss oversikt over standarden i de ulike barnehagen, var det i dag klart for det første møte med hverdagen i barnehagen. Vi ble kjørt av Norbet, sønnen i huset, sjåfør, guide og vår alt-muligmann. Han slapp oss av èn etter èn på veien. Det var litt spesielt å se de andre hoppe ut av bilen på vei inn i ukjent terreng med visshet om at jeg snart skulle bli den neste.

En drøss av spørsmål surret rundt i hodet mitt. Hvordan vil Pandukeni barnehage være? Hvordan er barna? Har de sett hvite mennesker før? Har alle med seg mat i barnehagen? Hvor mange har HIV? Vil kontaktlæreren at jeg skal «undervise» første dagen? Kommer jeg til å takle det? Har de leker? Blir barna slått i barnehagen? Hva med hjemme? Hvordan bor barna? Bor de i noen av de falleferdige skurene jeg akkurat kjørte forbi? Har barna sovet i natt? Regnet som trippet på taket vårt må ha dundret som torden i de små blikk-skurene de fleste av barna bor i. Vil jeg klare å holde meg fra å begynne å gråte hvis jeg ser eller hører noe fælt?
Etter å ha dvelt litt frem og tilbake legger jeg spørsmålene tilside i bakhodet, strammer meg opp til mitt første møte og går inn med friskt mot. Ms. Sappora møter meg ved porten med et smil om munnen, mens barna står i inngangsdøra til barnehagen og roper «teacher, teacher». De ser på meg med sine tallerkenrunde øyne med et granskende blikk. Jeg lurer på hva de tenker når jeg med min likbleike hud kommer på «besøk» til deres barnehage.

Jeg er neimen ikke sikker på om alle har sett en hvit person før. Så tenker jeg i mitt stille sinn at det er godt barna ikke vet om en annen verden enn den «slummen» de bor i. Det føles litt fælt å skulle kalle hjemmene til barna for slum, men det er jo realiteten. Jeg kunne likt å få meg en guidet tur i nabolaget der en dag, gjerne besøke en familie eller to for å gjøre det ferske hullet i min norske pose og sekk tankegang enda større..

Det er fælt å kjøre gjennom strøket der barnehagen ligger. Å se barn leke med blikkbokser og annet skrot nede ved søppeldungene får ryggen min til å ile. Aldri før har ordet urettferdighet hatt større betydning. Det er fælt å se mine medmennesker, ja for vi er alle av samme kjøtt og blod, leve under slike forhold fordi de tilfeldigvis er født i en township i Otjiwarongo i Namibia og ikke i Norge. Det er smertefullt, men jeg vet jeg har godt av å face realiteten. Like fullt slår realiteten meg igjen når Ms Sappora forteller meg om de HIV positive barna i «klassen». Der står du, med dine nydelige små fletter, så vidt startet livet og helt uviten om hvordan din skjebne vil ende. Du har et drepende virus i din tilsynelatende spreke kropp. Vi tuller, vi synger, vi danser og hopper. Så flott jente, så flotte fletter på en liten person i slummen. Snakk om å bli fratatt en lysere fremtid. For en skjebne!

Vel, barnehagehverdagen fortoner seg på følgende måte:

08:00 -- Barna kommer til barnehagen

08:00 - 9:00 Sang/bønn etc.
09:00 - 10:00 Jobbe med tema kroppen min «teaching» fargelegging av ulike mønster.

10:00 - 10:30 Spise frokost
10:30 - 11:30 Frilek

11:30 - 12:00 Sanglek etc., opprop. Barna drar hjem.

Dagsrytmen er ulik den vi er vant med i den vestlige, Norske barnehagen. Spesielt stor forskjell finner man i det assymetriske forholdet mellom barn og lærer. Her nede i barnehagen er man mer opptatt av formaliteter og titler sammen med disiplin enn hva vi er vant med. Dette merket jeg spesielt godt i dag da de 28 barna satt som tente lys mens læreren gikk inn og ut av klasserommet. Når læreren stilte barna spørsmål, svarte barna med en innøvd replikk. Her skal alt pugges og læres utenat. Gjentakelser er stikkordet. Det er en helt annen form for disiplin her nede. Som en av lærerne uttalte i fjor: «here we are educational hungry, you are educational satisfied»

Jeg er likevel overrasket over Ms. Sipporras tilnærming til barna. For mitt vedkommende virker hun som en anerkjennende og bevisst lærer. Det er tydelig at hun har hatt norske studenter før. Det er betryggende. Jeg er superfornøyd med mitt første møte med barnehagen. Nå venter en ny dag. Jeg er spent på om morgendagen fortoner seg på samme vis som i dag.

I morgen skal jeg ta noen flere bilder av området og barnehagen hvis jeg får tillatelse.