Mine siste dager i Pendukeni

Det går mot slutten av første prakisperiode her i Otjiwarongo. Jeg har vært utplassert i Pendukeni barnehage i townshipen i seks uker der jeg har fått ta del i hverdagen til barn og voksne i denne bydelen. Gjennom disse seks ukene har jeg møtt 52 unike barn som på hver sin måte har satt sine spor i meg. En drøss av de i form av kloremerker i sin kamp om å få sin plass på mitt fang, en knippe i form av tette ører, en dæsj i form av sin ansvarsbevisthet i forhold til de mindre barna og en hel haug av syngeglade barn. Så det er noe spesielt at jeg

nå er i ferd med å si farvel til dem. Det gjør jeg med tanke om at mitt lille besøk bare en dråpe i det store livshavet som barna er i ferd med å svømme seg gjennom. Det er noe spesielt å tenke på at jeg mest sannsynlig aldri vil se disse barna igjen. Jeg må nok felle en tåre. En tåre jeg feller ikke bare for min egen selvmedlidenhet, men også for de mange barna som sin skjebne allerede er bestemt. Mange av disse barna kommer aldri bort fra fattigdom og elendighet og flere vil mest trolig dø før de er fylt tredve. Det er enda godt jeg har så mange flotte bilder jeg kan mimre til.

Pandeni - sjarmøren i Pendukeni

En dukkert i badebassenget til clay-house project.

Barna trener til friidrettsdager. - Get ready, on your marks, go!

En liten økt utendørs.

Og i morgen er jeg så heldig å få sove i townshipen hos Ms. Seppora, læreren i barnehagen der jeg har vært i praksis. Gleder meg til en opplevelse noe utenom det vanlige. Det er som å gå minst 60 år tilbake i tid (om ikke lenger)...