Etosha

Det har vært en stund siden sist oppdatering nå. Eksamenstider, ny praksisbarnehage og manglende kredit på internettkontoen er vår forklaring. Men vi kan med dette meddele at en eksotisk helg i Etosha er ved veis ende og at vi med det er flere gode minner rikere. La oss introdusere det hele med et ord – Safari!
....Så lar vi deg gjøre din egen oppfatning av innholdet i et par sekunder, før vi går i gang med å fortelle hvilken deilig helg vi har hatt...

Tidlig fredag morgen (vel, klokken ble vel nærmere ti) dro fem spente studenter avgårde retning Nord, til Etosha, på jakt etter nye minnerike opplevelser. Men hva kan man forvente av et slikt turiststed?
Norbert kjørte oss hurtig oppover mot Okakahejo, stedet vi skulle tilbringe våre neste to netter, to av oss i en luksuslodge, tre i telt, og èn i bilen. Et variert følge med hensyn til overnattingspreferanser med andre ord. Da vi ankom rundt tolvtiden var solen en brennende masse over oss, og vi kunne ikke vente med å flekke av oss klærne og skyndte oss til nærmeste solseng for å sørge for vår daglige dose D-vitamin (med en brunere hudfarge på kjøpet).

Vel, vi lå slik å grillet oss i et par timer, kun avbrutt av ett og annet avkjølende dypp i den midterste kulpen før det var tid for kveldsafari i tre timer. Tre DEILIGE timer beveget vi oss rundt på fire hjul i landskapet der de villeste og vakreste dyrene i verden har sitt hjem. På besøk i vår egen natur med motoriserte fremkomsmidler og elektroniske duppedingser sjonglerende i hendene. Det føltes så naturlig, det føltes så selvfølgelig.

Turen begynte trått. Vi kjørte i over en time før vi i det hele tatt så snurten til noe annet enn springbook og sebra, noe som nærmest kan sammenlignes med å se sauer og kuer på jordene i sommer-Norge. Ganske vanlig! Men så fikk vi øye på en elefant i horisonten, deretter en sjiraff før vi var så heldig å få øye på et neshorn på kloss hold. Å se neshorn var målet vårt for turen, så nå kunne vi skjønt være enig om at de 400 kronene vi betalte var vel anvendte pengene. Men det stoppet ikke der. Ved solnedgang begynte løvene å røre på seg og solstrålene foran den gul-oransje solen traff løvemanken slik at vi kunne få knipse våre turistbilder. Vi frydet oss alle mann der vi sto stående i jeepen, på vippen til å hoppe av ekstase. Nok et ønske for turen var oppfylt. Vi fikk se en løve gå. Ikke bare det, vi så hele tre løver. I perfekt positur.

Den vakre solnedgangen var en fin ramme rundt safarituren vår som endte veldig mye bedre enn den startet. Og når solen hadde gått ned var det tid for middag, en buffèt på restauranten der vi igrunn følte at vi var i USA så mange amerikanere det satt rundt oss. Vi nøt måltidet til det fulle (mamma, jeg har begynt å like lam) hvor vi forsynte oss flere ganger. Mette og tilfredse kunne vi omsider tusle ned mot det opplyste vannhullet som lå mellom lodgen vår og teltplassen til de andre. Her skal man ha tålmodighet mens man venter på dyrene bevege seg sakte men sikkert ned mot vannhullet for å slurpe til seg litt vann. Jeg fant min, mens de andre gikk hvert til sitt. Jeg satt der å så ut på det opplyste hullet mens jeg lot tankene fare fritt. Her ute har man mye tid til å fundere. Jeg opplevde det litt magisk å sitte der å se slik utover med flere andre skuelystne tyste turister. For skal man se snurten til dyr må man i det minste holde munn. Ventingen skulle gi avkastning. En sjiraff jeg tidligere hadde observert i horistonten kom nå til syne og beveget seg sakte men sikkert nedover mot vannet, stadig på vakt etter andre rovdyr som kunne tenke seg litt sjiraffkjøtt. Det var en flott seanse å se dette enorme dyret sprike med bakbeina mens den lange halsen var vendt nedover mot vannet. Sjiraffen drakk. Sjiraffen var fin. Sjiraffen var min. Mitt øyeblikk, min tid. Det var akkurat slik jeg opplevde det. Her satt jeg i mørket midt ute i bushen å betraktet en sjiraff dekke et av sine mest basale behov – vann.Men jeg kunne ikke sitte der å betrakte begivenheten lenge. En uhyre god seng ventet på meg på lodgen med en tung dyne som voktet over meg hele natten, helt til klokken skulle vekke oss 05:30 morgen etter. Vi våknet til noen murrelyder utenfor, men vi fikk ikke tid til å gå ned til vannhullet for å sjekke hva det var. Morgensafari var bestilt og vi skulle møte opp i mørket 06:00 for å få med oss soloppgangen og flere dyrs morgenrituale, hvis noe slikt finnes. Alt vi skulle komme til å se denne turen var bare en bonus.

Vi så ikke stort. Bare det vanlige; Sebra, springbook, kudu, oryx, kuri basta og selvmordsfuglene... De er de galeste fuglene jeg har sett noen gang. Når vi kommer kjørende forsøker de å løpe fra bilen foran den mens de svinger frem og tilbake på alle kanter, og når du tenker at den endelig har løpt til siden skal du ikke bli overrasket om den igjen krysser veien rett foran bilen.

Turen var en kald affære. Vi forsøkte å krype inn i ponsjoen vi fikk av guiden, men vi kunne ikke hindre at kulden tok oss. Den frøs oss inn til beinet, så det var godt at en varm god frokost ventet oss i buffèten etterfulgt av tining under åpen himmel slik at den daglige dosen D-vitamin igjen ble sikret. En utrolig behagelig og avslappet dag ved bassenget i en rolig atmosfære som gjorde sitt til at vi selv kjente indre ro. Ingen eksamen, ingen pensumlesing, ingen oppgaver, Ikke noe å rekke, annet enn solnedgangen og middagen senere på kvelden. Ikke noe stress. Bare oss, solen, boken vår og solsenga. Vi suger det inn.
Om kvelden lot vi igjen dynen i lodge nummer 72 omslutte oss og beskytte oss gjennom natten før vi våknet til en ny fin dag i Namibia den 1. April. Vi dro tidlig om morgenen for å kjøre innom en Himba-stamme der vi skulle ha et spesielt møte med den delvis nakne stammen. Det skal sies at det er noe spesielt å betale 150 dollar i inngangspenger på dørstokken til noens hjem. Det er noe spesielt å gå rundt å ta bilder av andre mennesker på denne måten. Det var noe spesielt, det var noe kunstig. Forhåpentligvis går pengene vi betalte i inngangen tilbake til himbaene...
Vi er iallefall mette på inntrykk for nå.